Pewar Himal

Robert Caspersen om MAM-ekspedisjonen høsten 2016

uIKMM5VVqYHY0cSLcid-OZERmfDczoLTD2tFhamES9w,6Us4RZY1m7JBbrlGkqJ-fHuCe452I_TTpwZcnWZbV7s,-yim90G5AGcK9an80t4BNRgVKpfRHBpXh22FZZ7XF7w.jpg
 
 

Pawar Himal – et møte med flotte folk og fjell.

 

Jeg har lenge drømt om å reise til Nepal. For å oppleve de storslåtte fjellene – selvfølgelig, men vel så mye for å møte menneskene som bor der. Sherpaer og andre folkeslag lever under enkle kår og krevende forhold. De er viden kjent for sin styrke og utholdenhet, for sin fredfulle kultur og for sin store gjestfrihet.

I høst dukket det opp en fin mulighet til å levendeliggjøre denne drømmen da jeg ble invitert med på tur i regi av en liten, frivillig organisasjon som heter Medical Aid Mountaineering (MAM). MAM forsøker å inspirere folk som drar på klatreekspedisjoner og fotturer i isolerte fjellområder, der det ikke er etablert en kvalifisert helsetjeneste, til å bidra så godt de kan med medisinsk førstehjelp til lokalbefolkningen. Tanken er at vi alle ved hjelp av enkle midler kan utgjøre en forskjell og hjelpe folk underveis på våre fjelleventyr. MAM veileder folk som skal på tur gjennom informasjon på internett, rådgivning ved direkte kontakt og kurs og opplæring. Hva bør vi ha med av medisinsk utstyr – utover det vi har med til eget forbruk? Hva slags medisinske utfordringer kan vi forvente å møte? Hva kan vi gjøre noe med, og hvordan? Og hva er utenfor vår kapasitet? MAM er opptatt av det du og jeg, som ikke er helsepersonell, men som bare innehar grunnleggende førstehjelpskunnskap, kan bidra med når vi likevel er på tur.

Det var Solvor Småsakin som inviterte meg med. Hun er en av stifterne av MAM og den store ildsjelen i organisasjonen. Solvor er aktiv klatrer og friluftsmenneske, i tillegg til sykepleier og spesialist på fjellmedisin. Planen var å reise til Nepal og kombinere et fjelleventyr med å hjelpe lokalbefolkningen på veien. Turen gikk til Manaslu-regionen i Gorkha-distriktet, et område som Solvor kjente godt fra flere tidligere besøk. I 2012 var hun på en lignende ekspedisjon her for å kombinere MAM-arbeid med et forsøk på å førstebestige det over 6600 meter høye fjellet Pang Puche. Den anerkjente norske friluftsfotografen og elvepadleren Benjamin Hjort var med og lagde den populære filmen ”Medisindamene” fra turen. En film som har bidratt sterkt til å spre MAM sitt budskap, og som har inspirert turfolk til å hjelpe andre på sin vei. Benjamin ønsket å fortsette dette arbeidet, men i april 2016 omkom han tragisk i en snøskredulykke. Vår tur ble også en måte å hedre Benjamins minne på, ved å videreføre det arbeidet han var med på å starte.

”Medisinsk førstehjelpsarbeid” var en sentral del av vår tur og ble hovedfokus i tre av de fem ukene i Nepal. Men i enden av vår fjellvandring, høyt til fjells i det fjerne, hadde vi også et spenstig klatremål. Planen var å forsøke å klatre et ubesteget fjell på 6621 meter på grensen til Tibet. Det fantes ingen informasjon om fjellet, utover noen tilfeldige avstandsbilder og noen ganske dårlige kart. Med andre ord en fantastisk utfordring.

Vi var syv dedikerte fjellfolk som reiste sammen fra Norge høsten 2016: Karoline Einang – sykepleier, Jørgen Aamot – tindevegleder, Sigurd Felde – tindevegleder, Erik Mowinckel – fysioterapeut, og Ingeborg Jakobsen – filmfotograf, i tillegg til Solvor og meg selv. I Kathmandu møtte vi Solvors gode venninne Sudah, som er nepalesisk lege og bor og arbeider i Kathmandu. Hun hadde aller nådigst fått fri fra sykehuset og ble med oss på de første to ukene av turen vår. I Kathmandu traff vi også Densa og Tsering, våre trekking-guider og tilretteleggere på turen. Til slutt, men ikke minst, den viktigste personen i teamet; Pasang, kokken vår.

Et par dager med i overkant spennende bilkjøring nordvestover fra Kathmandu, brakte oss bokstavelig talt til veis ende. Mange av oss mente at veien strengt tatt hadde opphørt å eksistere for lenge siden, men Land Cruiserne og de lokale sjåførene mente noe annet.... I landsbyen Soti Khola, 700 meter over havet, fortsatte vår reise til fots. Her møtte vi bærerne våre, seks kjekke, unge karer som var hyret inn til å hjelpe oss til fjells med all bagasjen vår, i tillegg til ti muldyr.

Anmarsjen tok to uker og fulgte en smal sti langs den spektakulære Budhi Gandaki-elven, helt opp til dens kilde i Larkyapasset, hvor vi etablerte teltleir på ca 5000 meter rett ved foten av vårt ”jomfruelige” fjell. Den smale stien snirklet seg på spektakulært vis oppover den trange, dype dalen, mange steder klyngende til steile fjellvegger via smale, uthugde passasjer, hele tiden med den frådende elven langt under. Stadig krysset vi sideelver, og innimellom også hovedelven, via heftige hengebroer. Vi vandret gjennom flere klimasoner; gradvis stigende fra en fuktig, frodig jungel av rhododendron, via åpne furuskoger, til et spektakulært høyfjellslandskap med enorme breer og fjelltopper. Overalt var vi omgitt av vakker og spennende natur.

Det var likevel menneskene vi traff underveis som gjorde mest inntrykk. Langsmed stien lå det overraskende mange små landsbyer og spredte bosetninger. Jeg undret meg over hvorfor folk har bosatt seg her og ble fortalt at stien er del av en eldgammel handelsrute, og var en gang hovedveien for handel med salt fra Tibet til lavere deler av Nepal. Ulike etniske grupper har opp gjennom tiden bosatt seg langs denne handels- og ferdselsåren.

Det var først i 1991 Nepalske myndigheter tillot trekkingturister å reise inn i området. Området er derfor relativt uberørt av moderne turisme, sammenlignet med mer kjente steder som Annapurna- og Khumbu-områdene. Det finnes en del små tehus og enkle overnattingssteder som prøver å leve av fjellvandrere, men de fleste menneskene her lever i en naturalhusholdning hvor de dyrker jorden og holder noen få husdyr. De bratte åssidene er kultivert gjennom generasjoner, og i terrasserte åkre dyrker de ris, mais og andre kornsorter. Her er det ingen landbruksmaskiner – alt arbeid foregår manuelt.

Husene er små og enkle, bygget av tre og stein. Ofte bor dyrene i en lav førsteetasje, og menneskene i et rom rett over. Slik har de en viss ”gulvvarme” fra dyrene. Oppvarming skjer ellers via en grue hvor de også lager all mat. De færreste hus har skorsteiner – røyken siver som regel ut gjennom gliper i taket.

Jordskjelvet som rammet Nepal våren 2015 hadde sitt episenter ikke så langt unna, og vi så stadig spor fra ødeleggelsene, som sammenraste steinhus, mange med provisoriske tak og vegger av presenninger, og ikke minst – store partier av fjellsidene som hadde rast ut og hindret fremkommelighet for folk og fe, i tillegg til å ha begravd hele landsbyer. Tapene av menneskeliv kunne vi bare forestille oss.

Man kommer tett på folk når stien man vandrer, områdets ”motorvei”, går tvers gjennom gårdstunet deres. Det kan føles litt invaderende, men vi ble møtt med hjertelige hilsninger hvor enn vi kom. Foldede hender – hodet lett på skakke, et åpent møtende blikk og et smilende langtrukkent ”namasteeee” (”God dag!”), fra en tannløs eldre dames munn eller fra en yngre kvinne med kritthvit perlerad – begge pyntet i friske farger og med gullanretninger i nese og ører. Vakre og stolte. Opptatt med det daglige arbeide, men likevel alltid med tid til å hilse på oss som kom forbi. Eldre menn med dype furer, trælete hud og skjeve, hovne ledd etter levde liv i pakt med naturen. Smilende og verdige. Små, lattermilde, lekende barn – fulle av skitt og støv, snørr under nesa, og store, runde nysgjerrige øyne.

Hver ettermiddag slo vi leir i en liten landsby eller ved en klynge med hus langs stien. Det spredte seg fort at vi hadde medisinsk kompetanse og ønsket å hjelpe, så det gikk ikke lang tid før det dukket opp folk med fysiske plager av ulik art.

Enkel sårbehandling var det vi bidro mest med. Vi renset betente sår, la eventuelt på sårsalve og dekket til med plaster eller kompresser. Det kunne føles banalt, men Solvor minte oss på hvordan kutt og sår kan utvikle seg til mer alvorlige tilstander, om de ikke blir behandlet riktig. Folk bor sammen med kuer og fjærkre og vandrer daglig i dyrenes ekskrementer. Bakteriene florerer. En viktig del av arbeidet vårt var å drive enkel folkeopplysning og opplæring ved å vise og forklare viktigheten av å vaske sårene godt, gjerne koke vannet, for så å dekke til med noe rent.

Mødre og barn som dør i svangerskap er dessverre ganske vanlig i Nepal, på nivå med slik det var i Norge for 100 år siden. Vi kunne ikke ha ambisjoner om å ”fikse” dette, men ønsket å bidra litt på vår måte. I de fleste landsbyer var det et knippe kvinner som fungerte som jordmødre. Vi kom i kontakt med disse og gav dem ferdiglagde ”fødselspakker” med rene håndklær, noen snorer og en saks til navlestrengen og litt annet utstyr, og viste dem bruken av det.

En kveld jeg behandlet sårene til en ung gutt, fikk jeg selv se hvilke alvorlige konsekvenser det kan ha å bo ti dagsmarsjer fra et sykehus. Gutten var kanskje syv år gammel og hadde en del sår i ansiktet som virket betente. Sårene var ikke dype og det hadde sikkert gått bra også uten min hjelp, men moren var bekymret for ham. Selv hadde hun et ganske dypt kutt i foten som jeg også behandlet. Moren var veldig ung, kanskje 23 år, og hun fulgte nøye med da jeg renset sårene og forklarte videre stell. ”Tato pani!” – ”Varmt vann og såpe. Holde rent! Bruke sokk på foten en stund.” Sudah var med meg – og fungerte som tolk. Da kvinnen lente seg fram for å peke på foten sin, skled kappen som hun bar litt til side og avdekket en stump overarm. Sudah spurte hva som hadde skjedd, og hun fortalte at hun var blitt bitt av en slange og at det hadde gått for lang tid før hun kom seg til sykehuset, så de måtte ta armen for å redde livet hennes…

Da jeg var ferdig med å stelle henne og sønnen og skulle gå, løp hun inn i huset sitt, et enkelt treskur med presenning til tak og jord til gulv, og hentet en gave til meg: fem små poteter hun hadde høstet. Jeg kjente tårene presse på og fikk ikke frem et ord.

 Vi traff også mange eldre mennesker som hadde belastningsskader etter et langt liv med manuelt arbeid. Noen hadde akutte skader som ville lege seg selv med tiden, men mange hadde slitasjeskader og artrose. Erik som er fysioterapeut, fikk nok å gjøre. Men hva gjør man med slike skader? Det er ikke så lett å bli ”frisk” fra slikt, selv i Norge. Noen betennelsesdempende piller og salver ble delt ut her og der, men mest av alt var Erik flink til å forklare dem hvordan de måtte finne alternative måter å bruke kroppen på, avlaste og trene opp forsiktig. Det som sjokkerte meg litt var at mange av de som kom med vondter i muskler og ledd, viste seg å ha små sirkulære svimerker i huden rundt skadestedet. Erik hadde sett det før – her i fjellene er det vanlig praksis at den lokal sjamanen bruker glødende røkelseskuler for å kurere/smertestille slike skader. Vi så også spor av kopping. I en slik situasjon var det viktig for oss, som tross alt ikke hadde noen spesielt bedre kur å tilby, å ikke fordømme den ”medisinen” de tross alt har tilgang på, men heller forsiktig oppfordre dem til å ikke svi for mye i huden – og hvis det skjer, sørge for å holde såret rent så det ikke går infeksjon i det og utvikler seg til noe mer alvorlig.

”Tashi delek! – tashi delek!”. Etter hvert som stien førte oss høyere til fjells, ble innflytelsen fra Tibet mer tydelig. Språket endret seg, og ”namaste” på nepali, ble til det tibetanske ”tashi delek”. Den buddhistiske kulturen og religionen ble tydelig i klesdraktene, bønneflaggene, byggeskikken, alle templene og klostrene. På stien dukket det stadig opp små portaler vi kunne gå gjennom, mens vi dreide på bønnehjul og mumlet ”Om-Mani-Padme-Hum…”. Ved inngangen til landsbyer, eller på åpne sletter langs stien, var det murer av steintavler med bønneinskripsjoner, såkalte Mani-walls, noen flere hundre meter lange. I henhold til buddhistisk lære passerte vi alltid på venstre side, medsols, slik som jorden og universet roterer. Mest av respekt for lokale tradisjoner, men også av en irrasjonell tvangsmessig tanke om at det kanskje virker, og en frykt for at det motsatte ville bety ulykke på vår ferd i fjellet.

Store, snødekte fjell begynte etter hvert å dukke opp langt over oss. I landsbyen Samagaon (3520m) lå vi rett ved foten av verdens åttende høyeste fjell, mektige Manaslu 8163m – ”åndens fjell”. Vi benyttet muligheten til en akklimatiseringstur og gikk opp til basecamp på 4810m. Det holdt. Fra neste landsby Samdo (3875m), den siste på stien før de høye passene til Tibet og vestover, kunne vi for første gang se toppen av vårt fjell i det fjerne – Pawar Himal.

I Samdo tilbrakte vi flere dager mens vi kombinerte medisinsk førstehjelpsarbeid med korte akklimatiseringsturer opp mot 5000 meter i de omkringliggende fjellsidene. Den lokale lamaen (buddhistisk prest) kjente Solvor fra før og var veldig interessert i MAM-arbeidet vårt. Han inviterte oss hjem på smør-te og poteter. Han hadde fortsatt et lite lager av medisiner og utstyr som han hadde fått av Solvor noen år tilbake. Nå ble dette supplert, samtidig som han noterte flittig hvordan han skulle bruke de ulike tingene. En respektert og klok mann, som også var i besittelse av praktisk evner. Han var en meget viktig person for helsetilbudet i landsbyen.

Lamaen holdt deretter en Puja, en velsignelsesseremoni, for oss i landsbyens Gompa (kloster/tempel), for å gi oss lykke på fjellet. Vi hadde med Chang – øl – som offergave, samt kollekt, naturligvis, og fikk velsignede skjerf – kataer – og en evighetslenke med livets knute – rundt halsen. Lamaen trommet en meditativ rytme mens han resiterte lange buddhistiske tekster, og med jevne mellomrom kastet frø i luften. Onde ånder var nå fordrevet og vår ferd på fjellet velsignet. På vei ut av Gompaen lyste toppen av Pawar Himal mot oss.

Det kriblet med ett i kroppen. I løpet av den to uker lange anmarsjen hadde jeg overhodet ikke tenkt på klatring og fjell. Hver dag hadde vært fylt av så mange møter med mennesker og kulturen deres, så mange inntrykk. Hver dag føltes som en uke. Nå ble jeg minnet på fjellene, og jeg begynte å glede meg! Men det var med blandede følelser: Det føltes litt absurd å leke i fjellene, mens de lokale jobbet knallhardt til livets opphold. Samtidig var det følelsesmessig slitsomt å forholde seg til gapet i velstand mellom dem og oss, og alle dilemmaene om hjelp, så det var litt deilig å slippe det for en stund og nå konsentrere meg om noe så enkelt, banalt og meningsløst som å klatre et fjell.

Samme ettermiddag var vi på vei opp mot Larkyapasset. Det strålende været, som vi hadde med oss hele turen, gjorde livet enkelt. Vi fant et egnet sted til vår basecamp på ca 5000m, rett ved foten av Pawar Himal – vårt mål.

Fjellet er ikke det høyeste i området, bare 6621 meter; ganske lite i forhold til mektige Manaslu. Det er heller ikke det spisseste. Men det var ubesteget og ubeskrevet – og deri lå dets store eventyrpotensial og dragning på oss. Det er alltid en ekstra spenning knyttet til det å gå inn i det ukjente. Vil vi finne en farbar vei? Er det lengre, brattere, vanskeligere enn vi tror? Hva slags utstyr skal vi velge å ta med? Alle disse spørsmålene som tvinger deg til å ta i bruk all din erfaring og dine evner.

Vi hadde tatt med alpine ski til Nepal, siden Solvor hadde opplevd store mengder fersk snø sist hun var her. Det kunne være praktisk for å komme seg rundt, og ikke minst for å gjøre nedstigningene morsommere. Men nå var det helt tørt i terrenget, og bare snø på høyereliggende og nordvendte isbreer. Vi hadde håpet at ruta vår på Pawar Himal kunne kjøres ned på ski. Med unntak av et lite brefall ved foten, var det ikke brattere enn at dette skulle være fullt mulig med gode veivalg. Men breen som ruta vår fulgte var sydvendt og nå var det is og dårlig skiføre helt opp til 6000 meter. Utallige sprekker var i tillegg smeltet frem. Det innbød ikke til skikjøring. Jørgen er imidlertid skikjører på sin hals, så han bar med seg skiene sine likevel.

Først måtte vi krangle oss gjennom en enorm, uoversiktlig og ustabil steinur for å komme til brefronten. Det tok oss tre timer. Første dagen nøyde vi oss med å legge igjen stegjern, økser og tau her, før vi returnerte til basecamp mens vi bygde varder gjennom ura. Neste dag forserte Jørgen, Sigurd og jeg den bratte brefronten med to økser hver og fortsatte oppover breen mot toppen. Vår ambisjon var ikke toppen, men å rekognosere veien videre, akklimatisere oss ytterligere, og aller helst få en natt på 6000m før vi snudde.

Det var godt vær, god sikt og relativt enkelt og oversiktlig terreng, så vi valgte å bevege oss uten tau, til tross for mange bresprekker. Vurderingen var at tau bare ville sinke oss og at risikoen var håndterbar uten. Sigurd var tydelig sliten og ble hengende etter. Jørgen var frisk og rask i front mesteparten av veien, mens jeg hangla litt i midten. På ca 5600m mumlet Sigurd noe om å sette opp teltet, men Jørgen og jeg vendte det døve øret til og presset på. Vi ville veldig gjerne nå platået på 6000m før vi ga oss. Jeg kviknet til, og den siste halvtimen gikk jeg i front og fant veien. Stakkars Sigurd sjanglet etter. ”Den tyngste turen i mitt liv” var alt han fikk presset ut da vi omsider var fremme. Vi satt raskt opp vårt lille tremannstelt, kom oss inn og fikk fyrt primus og satt i gang smelting av snø, mens sola forsvant og ble erstattet av tusenvis av stjerner. Sigurd var svært stille i det ene hjørnet, mens jeg fortsatt var i godt humør etter at jeg hadde fått litt krefter på slutten. Jørgen virket ikke nevneverdig plaget av høyden.

Etter at vi hadde spist, endret min almenntilstand seg brått. Jeg begynte å hyperventilere og skalv ukontrollert. Jeg lå i soveposen med alle klærne på, frøs og fikk ikke puste. Jeg ble redd – og det ble Jørgen og Sigurd også. De plasserte meg mellom seg der det var varmest, og puttet varmeflasker i soveposen min. Det tok likevel flere timer før jeg sluttet å skjelve. Pusten slet jeg med hele natten. Jeg hyperventilerte ikke lenger, men hver gang jeg var i ferd med å sovne bråvåknet jeg av at jeg ikke fikk puste og måtte gispe etter luft. Det var først i nitiden neste morgen at jeg sovnet en liten stund. Sigurd var plaget med en kraftig tørrhoste hele natten og sov ikke stort han heller.

Jørgen, som hadde klart mest overskudd av oss, stelte pent med Sigurd og meg, og lot oss slumre litt utover neste dag før han serverte drikke og frokost. Etter hvert kom vi oss såpass til hektene at vi kunne begynne nedstigningen. Vi la igjen telt, primus og litt mat til neste forsøk. Det fine med høydesyke er at man raskt blir bedre når man kommer seg ned i lavlandet, med mindre det har gått for langt… Nå var lavlandet fortsatt 5000m for oss, men det hjalp betraktelig.

Jeg følte meg ”frisk” da vi nådde basecamp utpå kvelden, men jeg var veldig skuffet over at jeg hadde taklet høyden så dårlig. Jeg var irritert og litt skremt. Det er mange historier om folk som har blitt akutt høydesyke og omkommet fordi de ikke har blitt evakuert i tide. Hvor nært var jeg i natt? Å bevege seg i høyden er alltid forbundet med et visst ubehag når kroppen jobber intenst med å tilpasse seg et oksygenfattig miljø. Hodepine, pustebesvær og litt kvalme er noe man må leve med. Men når trår man over grensen? Når starter irreversible og akselererende prosesser? Det var åpenbart hvorfor Sigurd og jeg hadde fått en reaksjon. Vi hadde brutt det viktigste prinsippet og steget for fort til en høyde vi ikke var akklimatisert til. Men Jørgen hadde jo taklet det fint… Mørke tanker fylte meg: Klatringen var overhodet ikke teknisk krevende. Hvordan kroppen taklet høyden var det som betød noe, og det var utenfor min kontroll. Det var veldig frustrerende.

Sprøtt nok, men allerede neste dag var mine mørke tanker i ferd med å bli fortrengt av ny iver. Vi bevilget oss to fulle hviledager i basecamp for å komme til hektene og gjøre oss klare for et nytt fremstøt. Planen hadde vært at også Solvor og Erik skulle være med på bestigningen av Pawar Himal, men Solvor hadde pådratt seg bihulebetennelse og var helt slått ut. Erik hadde prioritert å være i basecamp og støtte Solvor, men nå ville han gjerne være med på et forsøk.

Jørgen, Sigurd, Erik og jeg la i vei på ny med friskt mot. Allerede i 16-17-tiden var vi oppe ved vårt høyeste punkt på 6000m og fikk satt opp to telt. Jeg følte meg i fin form, men var spent på natten og morgendagen. Natten ble god og 0400 var jeg klar og kjente meg sterk. Men nå var det plutselig Jørgen som våknet med hodepine og var tung i kroppen, og jeg som måtte ta ansvar for å servere frokost og drikke. Heldigvis kviknet Jørgen raskt til og var sterk som en løve resten av dagen.

Terrenget over teltleieren bratnet fort til. Vi klatret stort sett med to økser hver og vekslet mellom å bruke fronttaggene på stegjerna og på å stå litt sidelengs for å avlaste leggene der vi kunne. Innimellom var det slake avsatser vi kunne hvile godt på. Tauet lå i sekken. Allerede i den første bratte kneika over leiren var det tydelig at det ble for tungt for Erik. Tidligere på turen hadde han vist seg å være den som tok høyden best av oss alle, men nå lå han betydelig etter oss andre i akklimatisering. Det var ikke forsvarlig å fortsette, så han snudde og klatret rolig ned til leiren på 6000 meter for å vente på oss der.

Jørgen var i front og tråkket spor, fremdeles med skiene på ryggen! Selv hvis det hadde vært bedre skiføre og en litt mer opplagt skitur, visste jeg med meg selv at jeg ikke hadde orket å bære på et par ski nå. Sigurd virket også å ha en god dag. Selv følte jeg meg tung i kroppen nå. Lårene var stinne, og jeg måtte pause hvert 20 skritt. Hva skjer? De andre dro fra i front. Jeg bestemte meg for å fokusere på 100 høydemeter om gangen, og så lenge det bare var tungt, skulle jeg prøve å presse meg videre. Jeg var ikke redd eller særlig bekymret, men sverget at hvis jeg fikk symptomer på høydesyken igjen; dundrende hodepine, trykk i skallen, uklart syn og svimmelhet, skulle jeg snu umiddelbart. Det kom ikke, og jeg presset meg videre med mine tunge bein. Kroppen ville helst bare fem skritt mellom hver pause, men jeg tvang meg til 20.

Fra 6400 meter begynte det merkelig nok å gå lettere igjen. Kreftene kom og det virket som om kroppen greide å nyttiggjøre seg oksygenet bedre dess høyere jeg kom. Det var uvirkelig. Med ett var jeg oppe i front og tråkket spor og fant ruta videre, gjennom et mylder av bresprekker og små, bratte isvegger. Det var fascinerende hvordan det fysiske forandret seg. Var jeg endelig blitt varm i lunger og muskulatur, var det mentalt - eller en kombinasjon?

Snart var vi oppe på ryggen og kunne se over til Tibet, et endeløst brunsvidd høyfjellsplatå. Jeg hadde sett for meg at vi skulle gå hånd i hånd den siste biten til toppen, men den egnet seg ikke til det, toppryggen var for bratt med 1000 meter stup på hver side. Jeg fokuserte på å ikke la toppfeberen overskygge den uoversiktlige toppskavlen og holdt behørig avstand. Da eggen begynte å gå nedover igjen forsto jeg det – Vi var oppe!

Sigurd, Jørgen og jeg omfavnet hverandre på toppen. Ikke så mange ord, mest stum beundring av utsikten og omgivelsene. Det var ikke en sky på himmelen. Vi så ”hele” Himalaya. Fjernt i øst kunne vi se Everest, i sydvest Annapurna og rett foran oss i syd dronningen i området, Manaslu. Mellom disse kjente 8000-metertoppene så vi tusenvis av lavere og mindre kjente topper, mange av dem ubestegne og med store eventyr i vente for den som søker.

En kald vind inviterte ikke til en lengre seanse på toppen, det var på tide å komme seg ned. Nå skulle Jørgen få betalt for slitet med å bære skiene opp. Sigurd og jeg fulgte med da han svingte seg ut fra toppen. Ikke stupbratt, men eksponert nok, absolutt i ikke-fall-sone. Det så lekende lett ut for Jørgen. Jeg tror kanskje det hadde vært innafor for Sigurd og meg også, men jeg var glad jeg slapp å forholde meg til det. Uansett hadde jeg ikke vært sterk nok til å bære skiene opp. Nå hadde jeg nok med å klatre forsiktig ned sammen med Sigurd.

Jørgen lå rett ut og sov i teltet da vi ankom leieren på 6000 meter, en time etter ham. Erik var klar for å komme seg videre ned. Vi var trøtte og slitne, men det var meldt kraftige vinder, så det var bare å sette i gang. Vi spiste litt mat, pakket leieren og fortsatte nedover. Jørgen nå med skiene på sekken igjen.

Sent på kvelden sjanglet vi inn i basecamp i lyset fra hodelyktene og fikk en fantastisk velkomst. Pasang hadde tilbredt et festmåltid, og det var stor stemning. Solvor var lettet. Hun var ekspedisjonsleder og følte nok et ekstra press i forhold til det meste. Det ble en lystig, men kort kveld med gode venner. Vi ble enige om å døpe førstebestigningsruta på Pawar Himal etter vår venn Benjamin som ikke lenger er her: ”Benjiruta”.

Nå som vi endelig var godt akklimatisert til 6500 meter, var det dessverre snart på tide å pakke sekken og vende nesa hjemover. Vi rakk å gjøre en kjapp bestigning av en flott topp ved navn Larkya North 6249m. Solvor, Ingeborg, Erik, Densa og Tsiring sa seg fornøyde snaue 150 meter under toppen, mens Sigurd, Jørgen og jeg fortsatte til toppen og kjørte på ski hele veien ned til passet på 5000m. En flott nordvendt skibakke. Siden vi nå var så godt akklimatisert, ble det en fantastisk tur med overskudd. Vi rakk også å gjøre et alpint forsøk på en ubesteget topp på 6500m, men valgte å snu 150 meter under toppen pga dårlig fremdrift - en historie for seg som jeg ikke skal ta nå.

Etter å ha pakket ned basecamp i Larkyapasset, fortsatte vi over passet og ned i et nytt dalføre. Her holdt vi frem med MAM-arbeid i landsbyene vi var innom. Det var fortsatt en liten uke med vandring for å komme til bilveien som skulle bringe oss tilbake til Kathmandu.

Jeg ble gående og snakke med bærerne våre. Det var spennende å høre om deres liv, for det var ikke slik jeg hadde forventet: Riktignok hadde de alle vokst opp i en fjellandsby, de fleste ved foten av Makalu i den østlige delen av Nepal, men nå bodde samtlige i Kathmandu. Et par av dem var så heldige å studere på høyskoler, mens for andre var det fortsatt en drøm. Noen var i ferd med å emigrere til Sør-Korea eller andre land for å finne seg jobb. Bæringen var bare en midlertidig jobb for dem. De ønsket ikke å bo i en fjellandsby og dyrke jorda, slik som foreldrene. De drømte om et enklere, mer komfortabelt, og mer spennende liv, muligheter for andre jobber og for å utvikle seg selv. Fremtiden var i byene, mente disse unge mennene - i likhet med folk flest i verden… Jeg fikk så lyst til å si ”Nei, stopp, ikke gjør det, gresset er ikke grønnere der!” Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg ville tenkt og gjort som dem – det er menneskenes gang. Det var litt vemodig å måtte justere mitt idylliserte bilde av den Nepalske landsbygda og innse at lokalt jordbruk og naturalhusholdninger snart er historie også her. Neste generasjon ønsker ikke å ta over gårdene. I dalen vi vandret, vil det om ikke lenge kun være de som lever av turismen som er igjen.

Mitt romantiske bilde av landsbygda skjuler selvfølgelig masse elendighet og utfordringer. Men her er det tross alt frisk luft, stille, vakkert, man har tak over hodet, muligheter for mat og meningsfullt arbeid med å skaffe den, selv om det er tungt arbeid. I Kathmandu er smogen så tett at de fleste bruker munnbind, støyen er konstant, og kampen om jobbene, mat og tak over hodet intens. Det finns selvfølgelig muligheter for de heldige, de få. Men det florerer av desillusjonerte tilflyttere med knuste drømmer. Nepal er sterkt preget av et rigid (hinduistisk) kastesystem som hindrer sosial mobilitet. I tillegg er det et gjennomkorrupt samfunn, der lite av statens penger kommer innbyggerne til gode. Da er det ikke lett å finne lykke, hvis man søker den i byen. Det er noen av Nepals store og mange utfordringer.

Av og til kjente jeg på at vi, vestlige dekadente imperialister på snarbesøk for egen forlystelse, bidrar til å ”ødelegge” den lokale kulturen. Vi forurenser kulturen og frister dem til å tro at det finns noe bedre, på vår vei gjennom livene deres som et blaff av modernitet. De skjønner fort at det finns enklere, mer behaglig liv andre steder. Men mer meningsfullt er det likevel kanskje ikke?

”Her er verden!” sa Pekma, en av bærerne, og holdt opp smarttelefonen sin. ”Velkommen – og lykke til!” smilte jeg.